Turtips Vintertur

Spåtind var planen, men det er ingen skam å snu….

By on mars 8, 2017

Planlegg turen og meld fra hvor du går…

 

Spåtind

Vårt mål denne lørdagen var å nå Spåtind med sine 1414 meter over havet! Vi gledet oss.. Vi planla turen godt, sjekket kart og forhørte oss med folk som har gått turen før. Vi tok hensyn til naturen og skodde oss godt med fjellski, reinsdyrskinn, fjellduk og niste i sekken. Turen skulle i følge en kilde ta ca. 2,5 time en vei, og turen opp var på 10 kilometer, og ca. 500 høydemeter. Vi var klar over at det kom til å snø litt, men litt snø i lufta er bare kos. Vi var forberedt på at Spåtind sin utkikkspost med 155 topper, ikke kom til å bli det helt store den dagen. Men ut på tur det skulle vi.

Kjøretur

Vi var oppe før fuglene, det var ennå mørkt ute og sekken var pakket dagen før. Vi ville ha en tidlig start, så vi fikk god tid til tur og ha mye igjen av dagen når vi kom hjem. Vi plottet inn Spåtind Sport Hotell på GPS`en, og kjørte i vei. Med godt selskap, kaffe i termos, musikk på radio, gikk skravla og vi glemte helt å følge med på både skilt og GPS. Kjøreturen som skulle ta litt over en time, ble til tre timer!!! Det ble flere bomturer da GPS`en sendte oss på den ene veien etter den andre, som ikke var vinteråpen. Vi ble rimelig fustrerte og hadde nesten lyst til å avlyse hele turen og dra hjem. Men på veien tilbake møtte vi på et kjent fjes, som fortale oss at om 50 meter skulle vi ta til venstre så var vi neste fremme. Turen ble herved gjenåpnet! Etter en hyggelig samtale med ei blid jente på Spåtind Sport Hotell, hvor vi fikk tips om hvor det var best å parkere og et kart over området, var humøret litt bedre og vi bestemte oss for å gå så langt vi rakk. Hundene lå tålmodige i bilen, og de fortjente en tur!

Tåka lå tungt på fjelltoppene, og verre skulle det bli…

Opptur

Kristin kasta lua på vei oppover. Tungt på fjellski i bratte bakker og med sekk på ryggen.

Hundene ble veldig glade da de slapp ut av bilen, og gledet seg stort til tur. Vi har som dere vet to Alaskan malamuter og de kan «snakke» mye når de er ivrige. Vi skodde og kledde oss for tur. På vei opp igjennom skogen ligger tåka på tretoppene, og oppturen vi hadde da vi endelig var fremme og fikk parkert bilen ble noe nedstemt. Sikten var OK, men utsikt kunne vi bare glemme. Siden det var vinterferie var løypene kjørt, så vi gikk i flotte løyper oppover bakkene. Jo høyere vi gikk jo tettere ble tåka.
Tilslutt lå tåka som en tykk grøt rundt oss, og sikten var på fem meter. Vi ble forbikjørt av løypemaskina, så vi følte oss ennå trygge på å gå litt videre, det var ennå trær å se. Vi tråkket og gikk og fikk en klaustrofobisk følelse, trærne forsvant da vi rundet 1000 m.o.h. og det var ikke lengre noe å se, landskapet var helt hvitt, ingen kontraster, og sikten var på null, den samme veien gikk humøret. Vi tror hundene begynte å merke den dårlige stemningen, noe som ikke hjelper på motivasjonen hverken for folk eller dyr.

Ny plan

Det var dårlig med skilting her oppe, men vi fant dette tilslutt.

I det neste krysset innså vi at planen om å gå så nærme toppen vi rakk ikke var mulig i denne tykke grøten av ei tåke. Vi måtte legge om ruta, eventuelt snu. Vi gikk inn på skisporet.no og så at løypmaskina som passerte oss nede i bakkene hadde kjørt en runde. Så med nytt mot la vi om ruta og planen var å gå langs fjellet, og kjøre nedover til bilen igjen. Med 0 sikt, stolte vi på løypa, skisporet og at løypemaskina hadde etterlatt gode sport til oss. Etter 2,5 kilometer nådde vi
krysset hvor sporet skulle ta oss nedover igjen, men spor var det ikke å finne….løypemaskina hadde kjørt nedover igjen uten å lage skikkelige spor, bare spor etter beltene var igjen. På grunn av dårlig sikt, dårlige spor og ingen mobildekning kunne vi ikke fortsette, – Det er ingen skam å snu…

Nedtur

Det er viktig å ikke miste hverandre av syne i tung tåke, her er Kristin bare 20 meter foran.

Turen ned igjen gikk mye raskere enn turen opp, og hundene ble i bedre humør. Jeg tror de også mente at det å gå i tykk tåke ikke var så lurt, og gledet seg til å komme tilbake til bilen. Med nypreppa løyper og 5 cm nysnø var det moro å kjøre ned igjen. Jo lengre ned vi kom, jo mer trær kunne vi ane i tåka og vi fikk noen holdepunkter slik at klaustrofobien roet seg litt. Etter noen flere bakker kom vi endelig under tåka og vi ble letta og glade begge to. Gleden var stor da vi kom til bilen igjen! Vi byttet til tørre og varme klær, og var spente på om pølsene vi hadde med oss i termos fortsatt var varme, og til vår store glede var de det!!! Vi hadde nå vært ute i mange timer i tykk tåke, men humøret var nå på topp igjen og vi var enige om at det uansett hadde vært deilig å ha vært ute. Vi måtte nok en gang legge om planene, legge ny rute og ikke nå målet vårt. Men det er noe man må regne med, spesielt når man er så mye ute som oss. Det er ikke bare godværsdager i Norge, og man skal ha respekt for vær og vind. Vi liker begge å være ute i litt «dårlig vær», men tåke tykk som grøt er langt fra vår favoritt. Men Spåtind, vi ses igjen!!

Snille og gode Luna viser vei i tåkelandskapet.

Spåtind

Fjellmassivet Synnfjell ruver godt i forhold til omgivelsene. Dette gjør Spåtind ganske unik med tanke på utsikt. Det er bare Gaustatoppen ved Rjukan som har tilsvarende utsyn fra toppen. Fra Spåtind ser man fjelltopper i seks fylker. I sør skimtes Norefjell og mot høyre ligger Hallingskarvet, Skogshorn i Hemsedal. Valdresfjellene Rundemellen og Skaget sees i vest. I nordvest dukker Jotunheimens spisse tagger opp med blant annet Hurrungane og Glittertinden opp. Mer mot høyre ser man Rondane. Det er lett å kjenne igjen karakteristiske topper som Stor-Sølnkletten i Alvdalsfjellene og Muen i Ringebufjellet. Alpinanlegget ved Hafjell er også godt synlig. SøsterkirkeneHadeland og kirken i Stange er også synlig. Sommeren 2014 ble det på Spåtindtoppen avduket en av de største sikteskivene her i landet med sine 155 siktepunkter.

Synnfjell har tradisjonelt vært svært viktig for Torpingene med sæterdrift, jakt og fiske. Selv om det fortsatt foregår sætring, er det lite av det nå, imot for før. Torpa Statsallmenning med et areal på 51.000daa gjør at de fleste gårdsbruk i Torpa har allmenningsrett i fjellet.

I Synnfjellet ligger det også en stor mengde hytter, samt flere turistbedrifter. Området er et yndet utfartsområde på vinterstid med sine flere hundre kilometer med preparerte løyper i sitt lettgådde og snøsikre terreng. Det årlige hundekjørerløpet Mush Synnfjell arrangeres her med start og målgang i alpinbakken ved Spåtind Sport Hotel.

-Wikipedia.

TAG
RELATED POSTS

LEAVE A COMMENT