Sommertur Turtips

Læringskurven

By on februar 12, 2017

Det var en gang to jenter som skulle vandre ei helg i Gausdal vestfjell. Nærmere bestemt i Langsua nasjonalpark.

Vi hadde med oss hver vår trofaste hund, telt, fiskeutstyr, mat og alt som skulle til for å ha en fin helg i fjellet. Med motet på topp, startet vi på Liomsetra en fredags morgen, og forventningene til helgas tur var stor. Det var i underkant av 35 kilometer vi skulle gå og planen var å ha etapper på ca. 1 mil hver dag.

Turen startet fra Liomsetra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ruten var godt gjennomtenk, både i forhold til pauser og overnattinger så dette kom til å gå som en lek. Turen begynte veldig bra, selv om Lene trynet (første gang) etter 1 kilometer. Noe klumsete, men med to ivrige hunder får vi bruke det som unnskyldning.

Det var veldig deilig å komme inn i teltet da det sprutregnet utenfor. Hundene fikk også komme inn da det ble meget upopulært å stå ute i regnet.

Utsikt fra frokostplassen ut mot Vestmjøs.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi gikk i et fantastisk terreng og kom oss til første planlagte pustepause, Revsjøen. Dette etter å ha blitt dratt gjennom kratt og skog etter sau. Når man har med seg tre polarhunder med en forkjærlighet for sau, er det godt å ha noen kilo ekstra fett på kroppen. Etter en fin pause der hundene fikk badet og koset seg, fortsatte vi ferden mot Vestmjøs.

På Vestmjøs fant vi en liten sandstrand med en flott teltplass. Regnet hadde allerede funnet oss, men vi var ikke avhengig av bål for å få i oss litt varm mat og drikke. Vi hadde jo primus…

Tusen fyrstikker og 4 timer senere i sprutende regnvær, hadde vi utrolig nok fått fyr på bålet. Primusen som hadde vært på klargjøring før avreise (på  sportsbutikk) funket ikke. Etter 4 timer med en ekstrem tålmodighet og stahet, ble det endelig et bål vi kunne varme oss mat på.  Noe usikkerhet på om inntaket av maten vi nå spiste dekket kroppens energibehov etter en 6 timers etappe i fjellterreng og totalt 10 timer uten skikkelig mat. Heldigvis var stort sett all maten godt forberedt før vi dro på tur, så det skulle bare varmes opp.

Kvelden kom og vi tok hundene inn i teltet for litt kos, samt  vurdering av  hva vi skulle gjøre videre. Med sprutregn og en ubrukbar primus hadde vi ikke de største forventningene til å gjennomføre turen.

Sjekk alltid utstyret selv før du drar på tur ! Ikke stol på andre !

Fornøyde hunder etter de fikk komme inn i teltet.

Lørdags morgen oppdaget vi plutselig en mann som kom gående sammen med hunden sin. Både Lene og jeg funderte på hvem som hadde sendt han ut i fjellet for å redde oss.

 

Vi hadde ikke sett andre folk i løpet av tiden vi hadde vært ute, men nå sto han der som en hjelper sendt fra oven.

Han sa han kunne låne bort primusen sin hvis vi innrømmet at menn var det “sterke kjønn”.Turen var nå nyåpnet og vi jublet av glede. Små ting som gjør livet deilig. Vi pakket ned utstyret og var klare for dag to og en etappe som skulle være på 10,2 kilometer. Vi hadde en fantastisk formiddag. Solen hadde kjempet seg frem og vi gikk lystige innover og oppover i fjellet.

 

 

 

 

 

 

 

Storklevbu var først drikkestopp og med en eventyrlig utsikt steg motivasjonen til turen enda mer.Det varierende terrenget var fantastisk å gå i og selv bilder kan ikke beskrive følelsen av å være her. Hundene koset seg og travet av gårde med kløven på ryggen, og etter mange timers vandring, litt knall og fall fant vi en super plass hvor vi skulle spise lunsj. Det ble bading og pannekaker på PRIMUS.

 

Vi hadde det topp der vi lå på reinskinnet langt inni fjellet, skjermet fra hverdagens mas og tjas. Siden solen fortsatt sto høyt på himmelen og det ennå var tidlig på dagen, bestemte vi oss for å pakke sammen og ta for oss litt av morgendagens etappe. Greit å være litt føre var da det var spådd dårligere vær i fjellet.

 

Takk til DNT som lager så fine skilt vi kan følge på tur.

Det ble stilt spørsmål om vi hadde gått feil, men Lene hadde full kontroll!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En deilig pannekakelunsj nytes i vakker natur.

Vi gikk og vi gikk og turen ble lengre og lengre. Vi spiste kilometer som sjokolade. Lene hadde gitt uttrykk for at hun hadde antydning til vondt i beina, men ønsket å fortsette litt til. Vi var avhengig av å stoppe i nærheten av vann. Ihvertfall på grunn av hundene.
Jeg merket at Lene begynte å gå saktere og tilslutt sier Lene : Nå klarer jeg ikke gå en meter til… 7.000 meter senere med mye tårer, banning og ganglag som en skilpadde sto vi plutselig på parkeringen på Liomsetra.

Mange av stiene var bratte, steinete og igjennom masse kratt.

Vi hadde i løpet av denne dagen gjennomført en etappe på 2.3 mil i et relativt tøft terreng. Noe som overhodet ikke var planen. Nå skal det sies at planen sjelden gjennomføres sånn vi har tenkt når vi to er sammen, men det skal ikke gå på bekostning av liv og helse.

Frozt syntes det var helt innafor med en pause, og gløtter håpefull bort på pannekakene som blir stekt. Det ble en liten bit på hundene også.

Lene var i kjelleren og hadde en utrolig tøff tur hjem de siste 7 kilometerne. En lystig tur hadde blitt til en kamp der bein og hode jobbet mot hverandre. Sta som hun er ville hun heller ikke ta imot hjelp og prøvde så godt hun kunne å skjule at ting ikke var så bra som hun gav uttrykk for. Jeg følte meg skyldig og lei meg som ikke satte ned foten før, men når man føler seg frisk og rask selv og den andre ikke sier godt nok i fra, kan ting fort bli vanskelige. Det ikke alltid like lett å lytte til fornuften eller innrømme overfor andre at man ikke orker mer.

Selv om Lene måtte hjelpes inn i leiligheten når vi kom hjem igjen har turen absolutt gitt oss mange nye og fine opplevelser. Vi har opplevd mestringsfølelse og lært mye om samarbeid. Vi har blitt kjent med nye og flere sider av oss selv og hverandre. Vi tar med oss det vi gjorde bra og det vi må gjøre annerledes på neste tur. Det er ennå mye å lære om tilværelsen i fjellet, om hverandre, planlegging og konsekvensene av valg vi tar. Heldigvis ser vi på det som en del av læringskurven og gleder oss til nye turer og opplevelser i naturen. Ferdig utlærte blir man aldri.

Vestmjøs idet regnet tok oss igjen.

 

 

Snipp snapp snute så var dette eventyret ute ..

 

TAG
RELATED POSTS

LEAVE A COMMENT

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.